Historien

isko-gammel1Om Iskoboys

Denne sto på trykk da iskoboys.com ble lansert våren 2006

 

Begynnelsen

Supportermiljøet rundt Vålerenga har vært en trendskaper når det gjelder supporterkultur i Norge. Siden den første spede organiseringen på starten av 80-tallet og fram til i dag har klubbens tilhengere vært blant de første til å innføre alt fra vokal tribunestøtte til organiserte reiser og supportereffekter. Noe annet som uten avbrekk har vært knyttet til miljøet gjennom alle disse årene har vært fyll og fanteri. Vålerengas tilhengere innførte både det positive og negative rundt tribunekulturen i Norge. På 80-tallet og i perioden etter stiftelsen av den uavhengige supporterklubben Klanen i 1991 var det som hendte av krangling, slossing og hærverk udelt knyttet opp mot supportermiljøet som en helhet. Da antall mennesker i miljøet/medlemmer økte på starten av 90-tallet ble selve supporterklubben (Klanen) mer stueren samtidig som det oppsto forskjellige miljøer innad i og på siden av den uavhengige supporterklubben. Regler og påpakk om alt fra røyking til mer forsiktig feiring ved scoringer gjorde sitt til at noen av de forskjellige miljøene gjennom 90-tallet lengtet tilbake til ”gode gamle dager”, noe som også innebar et mer liberalt syn på det som majoriteten så på som uheldig eller uakseptabel oppførsel. Alle mulige personer var tilknyttet disse miljøene og selv om koblingen til de høyreekstreme miljøene ikke var tatt helt ut av løse lufta fikk dette ufortjent stor oppmerksomhet både i media og klubb. Bråk, fyll og slossing var det hver eneste sesong. Media elsket det og skrev side opp og side ned selv om ti år med Vålerenga på 90-tallet neppe kom i nærheten av en heftig helg i julebordsesongen når det gjelder voldsepisoder. Hendelser som huskes er slagsmål med sigøynere på Otta, urinering på Tom Lund statuen utenfor Åråsen og påfølgende slossing med politiet, rasering av russebiler i Kristiansand, ishockey i Karlstad og stort sett alle kamper mot Brann med prikken over i-en da TV2 nyhetene kjørte reprise tre ganger daglig etter at et slagsmål på ståtribunen der borte ble fanget av kanalens kameraer.

 

EC blir til

Vanlig, litt pent kledde fotballsupportere, Casuals om du vil, hadde etter hvert blitt et vanlig innslag på tribunene rundt om i Europa og da først og fremst i Storbritannia. Vålerengas supportere hadde vært først ute med det meste innen norsk tribunekultur og dette fenomenet skulle ikke bli noe unntak. Rett før århundreskiftet beveget enkeltpersoner fra diverse alternative miljøer innen Klanen seg raskt mot denne formen for tribunekultur og supportermentalitet. Gjennom en nettside og diverse presseoppslag året etter i forbindelse med en bortekamp mot Brann var Enga Casuals plutselig noe alle hadde hørt om. De to neste årene møter EC på skepsis innad i Vålerenga miljøet og skepsisen kommer ikke bare fra klubben og den lovlydige majoriteten av supportere men også fra andre alternative grupperinger. Utviklingen går trått og det hører med til sjeldenhetene at man mønstrer et tosifret antall til kampene. Men så skjer det noe og fra 2002 øker andelen casuals blant Vålerengas supportere. Flere og flere synes å gå lei av høflig applaus, krav til blått antrekk og koseprat som etter hvert økte i omfang på Vestbredden. Miljøet rundt EC ble større og det samme gjaldt grupperinger som bl.a Ultras Oslo og det navnløse miljøet som året etter dro i gang Cola-svingen med god hjelp av de nevnte grupperingene og etter hvert Unge Enga. Den økte tilslutningen rundt EC resulterer etter hvert i et godt sammensveiset miljø og deretter et firma som står opp for klubb, by og sist men ikke minst hverandre og alle andre Vålerenga tilhengere.

 

Miljøet i dag

I det som kan kalles den harde kjernen i Enga Casuals / Isko Boys befinner det seg i overkant av tretti personer. På gode dager mønstrer firmaet over femti personer og inkluderer man de Vålerenga-tilhengerne med nær tilknytning til EC blir antallet tresifret. Menneskene i miljøet kjennes igjen ved at de ikke bruker eller bruker minimalt med supportereffekter og at de fleste er kledd i tradisjonelle designerklær fra fabrikanter som Stone Island, Burberry, Hacket og Lacoste. Den store lidenskapen for alle i miljøet er – til tross for hva både presse, klubb og politi forsøker å innbille deg – verdens mest populære idrett, nemlig fotball. For en del er også det å vise seg frem og ta seg friheter i byer Vålerenga besøker en viktig ingrediens i hverdagen. En gang i mellom ender det med nevekamp og da nesten uten unntak med likesinnede fra andre klubber og byer. Oslo og Bergen konkurrerer på banen gjennom klubbene Vålerenga og Brann, på tribunen gjennom sine syngende supportere og tifo arrangementer og på gatene gjennom sine casuals miljøer. Det er hos de to nevnte klubbene vi finner landets to største casuals grupperinger eller firmaer som det også kalles og det er sjelden viljen det står på i forhold til utenomsportslig aktivitet før og etter klubbene møtes til dyst på banen.

Det finnes også tilsvarende miljøer rundt klubber som Start, Hamarkameratene, Strømsgodset, i enda mindre grad hos blant annet Tromsø, Rosenborg og i Lillestrøm er det en gjeng som forsøker å innbille resten av scenen i Norge at de eksisterer samtidig som de etter beste evne benekter det ovenfor sine egne kamerater og naboer der ute.

Hvordan ser så andre supportere på EC? Innad i det gjennomsnittlige Klansmiljøet er skepsisen stor. Stilen og mentaliteten er noe ukjent for den vanlige norske fortballtilskuer som ikke er oppdatert nok til å vite at dette er et helt normalt innslag på tribunene stort sett over alt ellers i Europa. I det siste har det blant en stor del av Vålerengas tilhengere utviklet seg en tystermentalitet uten sidestykke i norsk eller internasjonal supporterkultur. Mange klubber har større splid blant sine supportere enn det Vålerenga har, men når det er kamp fungerer de som en enhet og står samlet bak laget på banen og for hverandre på tribunen. Hos de regjerende seriemesterne er det ikke slik det fungerer i dag. Deler av supporterne til dels boikotter sanger som ”feil personer” drar i gang og kritikk mot alt fra flagg til hopping og farge på hodeplagg er snarere regelen enn unntaket. Vel, dette er vel bagateller sammenliknet med det å peke ut medsupportere til politiet og fremprovosere utkastelse, arrestasjon og utestengelse av sine egne. Andre alternative miljøer i supportermassen ser på EC med langt blidere øyne og omgås hverandre både til daglig og på kampdagene. Skulle det bli nødvendig vil man se på hverandre som allierte og forkjempere for samme sak.

Pressens stadige koblinger til rasisme og/eller nazisme er nå endelig et saga blott, mer enn ti år etter at de siste båndene forsvant i den sammenblandingen. Faktisk er de alternative miljøene (bl.a Enga Casuals og Unge Enga) de eneste med et relativt stort innslag av folk som ikke er tredjegenerasjons nordmenn. Klanen er motstander av rasisme på papiret og har dette nedelt i sine statutter, men det er kanskje ikke så vanskelig å leve opp til dette i et miljø bestående utelukkende av etnisk norske mennesker. Når det de siste årene har dukket opp miljøer som også består av mennesker fra bl.a Sør Europa og Sør Amerika blir det straks vanskeligere å være tolerant. Det skulle ikke komme som noen overraskelse på noen at folk med an annen bakgrunn og oppvekst enn den tradisjonelle norske kan ha en litt annen væremåte og temperament enn Ola Dunk men da blir teorien i klubbens og Klanens filosofi og statutter plutselig vanskelig å leve opp til. Men det ser vel bra ut på papiret…

Politiet har sett seg ut de pent kledde som sin hovedfiende i forbindelse med klubbens fotballkamper. Uten å gå i detalj har det ved en rekke anledninger de siste årene blitt stilt store spørsmålstegn ved ordensmaktens fremgangsmåter. Stikkordene er gjentatte krav om identifisering, utplassering av uniformerte tjenestemenn praktisk talt ved siden av det de anser som suspekte personer og i løpet av årets sesong har et femtitalls supportere måttet tilbringe flere timer på glattcelle uten å ha gjort en flue fortred og uten en forklaring i etterkant.

Vålerenga Fotball ønsker sikkert det beste for alle tilskuerne på Ullevål men bommer totalt når de følger opp denne trakasseringen ved blant annet å praktisere en utestengelsespolitikk som i beste fall baserer seg på mistanker og rykter. Det mest skuffende er at Klanen heller ikke fungerer som talerør for de trakasserte supporterne i denne sammenhengen. Medieuttalelser gir heller inntrykket av at det faktisk snarere er tvert i mot. Det skulle være unødvendig å minne sentrale personer i Klansmiljøet på at vi bare behøver å gå noen år tilbake for å erindre at dette var måten politiet behandlet stort sett alle klubbens tilhengere på. Nå som ordensmakten lar majoriteten i fred og kun konsentrerer seg om mindre miljøer innad i supporterskaren virker det som om historien er glemt. Samtidig ser holdningen ut til å være at så lenge de ikke plager meg og mine er det ingen grunn til å protestere. Hvem tror dere er neste gruppe ut dersom onkel politi skulle klare å splitte eller ødelegge miljøene de nå har siktet seg inn i mot? Om noen år er kanskje du og dine kamerater de utvalgte?

 

Til ettertanke siteres den uforglemmelige advarselen fra den tyske teologen Martin Niemoller:

Da de tok kommunistene sa jeg ingenting,

for jeg var ikke kommunist.

Så tok de jødene, men jeg sa ingenting,

for jeg var ikke jøde.

Så tok de fagforeningsfolkene, men jeg sa ingenting,

for jeg var ikke fagforeningsmann.

Så tok de katolikkene, men jeg sa ingenting,

for jeg var protestant.

Så tok de meg, og da var det ingen igjen

som kunne protestere.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s